Vil datasentre gjøre strømregningen din dyrere?

Forestill deg et enkelt datasenter. For ti år siden snakket man gjerne om anlegg på 10 megawatt, nok til å drive en liten by. I dag planlegges det enkeltanlegg på fem gigawatt. Det tilsvarer mer strøm enn det hele Danmark bruker i løpet av et år.

Det er denne størrelsesordenen Jonas Kristiansen Nøland, forfatter av boka «Energikrisen - og løsningen på den» og professor på NTNU, vil at vi skal ta inn over oss.

– For ti år siden var datasentrene så små at de utgjorde en liten dråpe i havet for det eksisterende strømnettet. Og så kommer vi til i dag med flere hundre megawatt, og vi ser at kapasiteten allerede er pressa. I fremtiden vil behovet øke, sier han.

Nøland mener KI-krisen i bunn og grunn er en energikrise. Det som begrenset kunstig intelligens tidligere, var tilgangen på spesialbygde chips og servere. Nå er flaskehalsen en annen: strøm.

– Denne infrastrukturen har ingen verdi hvis den ikke får tilgang til strøm hvert eneste minutt, hver eneste time, året rundt.

Det er dette han beskriver som energifattigdom sett fra KIs ståsted: verden har rett og slett ikke posisjonert seg for å levere de mengdene kraft som teknologien nå etterspør.

En helt annen betalingsvilje

Det som gjør situasjonen ny – og potensielt krevende for vanlige strømkunder – er ikke bare volumet. Det er hvem som er villig til å betale.

Tradisjonelt har kraftbehovet vært prisfølsomt. Dyre priser demper forbruket, billige priser driver det opp. KI og datasentre bryter delvis med denne logikken, forklarer Nøland.

– Vanligvis vil kraftbehovet være veldig prisavhengig. Du kan ta Tyskland som eksempel, som nå produserer mindre strøm enn de gjorde før Berlinmurens fall. Det er fordi strømmen der har blitt veldig dyr. Det er lite konkurransedyktig.

Norge har historisk sett hatt det motsatte problemet: billig kraft som grunnlag for høy elektrifisering. Men så kom KI-aktørene inn og endret hele logikken.

– Nå kommer det plutselig inn aktører i markedet som har en helt annen betalingsvilje for strøm enn det vi noen gang har sett tidligere. Norsk industri har en verdiskapning på kanskje to–tre kroner per kWh. Så kommer disse tech-selskapene som leverer tjenester med en total verdiskapning i hele verdikjeden på kanskje opp mot 100 kroner per kWh. Vi snakker om en økning på faktor 50.

Foto: Peder M.R. Egge

Foto: Peder M.R. Egge

Konsekvensen er at en strømpris som ville vært dramatisk for tradisjonell industri, bare blir en liten kostnadspost for KI-gigantene. Det kan i ytterste konsekvens presse ut næringer som ikke kan konkurrere på samme betalingsvillighet.

– Det kan gå så mye opp at noen næringer ikke overlever, og at enda mer kraft frigjøres til KI, sier Nøland.

Eivind Samseth, strategisjef i Volt Analytics, bekrefter den grunnleggende markedslogikken:

– Alt nytt strømforbruk bidrar til høyere priser hvis det ikke samtidig bygges ut mer produksjon. Slik fungerer alle markeder, for eksempel markedet for bensin og diesel.

Volt Analytics anslår at omtrent én tredjedel av veksten i strømforbruk frem mot 2035 vil komme fra datasentre. Resten fordeler seg på annen industri, transport og generell elektrifisering.

– KI-datasentre har relativt jevnt forbruk gjennom døgnet, noe som betyr at vi snakker om jevnt høyere priser snarere enn dramatiske pristopper i enkelttimer. De har noe høyere forbruk om sommeren på grunn av økt kjølebehov, men det er faktisk gunstig for kraftsystemet, som ellers har sitt største press om vinteren, ifølge Samseth i Volt.

Han understreker også noe mange av oss ikke tenker over: Norge kan ha kraftoverskudd totalt sett, men likevel ha høye priser i enkeltregioner. Det skyldes at vi er koblet til europeiske markeder gjennom mellomlandsforbindelser, i form av kabler. Prisene påvirkes av hva strøm koster i landene rundt oss, uavhengig av om et lokalt område har nok kraft.

– Om enkeltområder har kraftunderskudd og er dårlig koblet til resten av systemet, kan det komme lokale pristopper, slik vi så i Midt-Norge rundt 2010.

Nettkapasitet, ikke strømpris, er flaskehalsen

Lars Tennbakk Bockman, rådgiver i Fornybar Norge, har fått utarbeidet en DNV-rapport ved navn «Ekte kraft til kunstig intelligens», og er opptatt av å nyansere bekymringen.

– Vi ba DNV om å gi et utfallsrom som de tenkte kunne være realistisk for hvordan utviklingen av KI-datasentre i Norge kan fortone seg fremover. Det er et stort utfallsrom og det er veldig stor usikkerhet både om hvor mye KI som kommer globalt, og hvor mye av det som faktisk kommer til Norge.

Rapporten viser at KI-datasentre kan bruke så mye som 6 TWh i 2030 og 21 TWh i 2040 i et høyt scenario. I det høyeste scenarioet kan Norge ta rundt 20 prosent av den totale KI-kapasiteten i Europa.

– 29 TWh er veldig mye. Det er mellom en fjerdedel og en femtedel av det norske kraftforbruket i dag. Det er mer enn hele kraftoverskuddet vårt. Selv det lave scenarioet på 6 TWh er ganske stort. Det er nesten på størrelse med Oslo kommunes forbruk, og er 50 % mer enn årsproduksjonen til Norges største vannkraftverk.

Men, påpeker han: Selv i det høye scenarioet er ikke nettet den store barrieren, gitt at Statnett faktisk gjennomfører planene sine innen 2035. Problemet er ikke kapasiteten i seg selv, det er byggetiden. Ledetiden for en transmisjonslinje kan være opp mot 20 år i dag, på grunn av tillatelsesprosesser, klager og nye utredninger.

– Det krever jo at Statnett klarer å bygge de prosjektene i den tidslinjen de har tenkt. Det er ikke gitt.

Samseth i Volt Analytics ser det samme bildet:

– For de som bygger datasentre er nettkapasitet den største flaskehalsen i dag. Datasentre har høy betalingsvillighet for strøm, så tilgang på produksjon er ikke et problem for dem. Men for resten av kraftsystemet kan det gi høyere priser dersom det ikke bygges ut mer produksjonskapasitet i takt.

Tilknytning på vilkår: Hvem vinner i køen?

Nøland peker på en mekanisme som er lite kjent, men viktig: det som kalles tilknytning på vilkår. Statnett har begynt å gi nettilgang til aktører som aksepterer at strømmen kan kuttes i de vanskeligste timene, typisk noen timer på kalde vinterdager. For de fleste er dette uakseptabelt. For datasentre er det mindre problematisk.

– Datasentre stoler ikke på strømnettet i utgangspunktet. Det er veldig kritisk infrastruktur. De har full dieselbackup. For datasentre er det mye lettere å koble seg til nettet og stå langt fremme i køen, fordi du er villig til å forhandle på det meste og gå mye lenger enn vanlige strømforbrukere.

Konsekvensen er at datasentrene tar mer av kapasiteten gjennom hele året, noe som løfter prisene generelt. Nøland ser også at det begynner å komme krav om at datasentrene bør skaffe sin egen kraft, gjennom det som kalles direkte forsyning, som det blant annet pågår en politisk strid om på Melkøya.

– Det er et vindkraftverk oppe i Nord-Norge som er dobbelt så stort som de fikk nettkapasitet til. De ønsket å drive noe ammoniakkproduksjon som direkte forsyning, men de fikk ikke tillatelse. Grunnen er at vi i Norge har en modell hvor hvis du bygger ned natur i form av vindkraft eller sol, da skal du koble det på nettet slik at det er tilgjengelig for alle, forteller Nøland.

Bockman i Fornybar Norge advarer imidlertid mot å lese nettkøen for bokstavelig.

– Det er ganske billig å stille seg i kø. Mange datasenteraktører stiller seg i kø mange steder for å se hvor de kommer først inn. Vi har sett det samme med hydrogenfabrikker og batterifabrikker som tok opp mye av køen og siden forsvant ut igjen. Det er en fare for at vi overjusterer kursen fordi vi ser en stor kø, sier nei til datasentre, og så viser det seg at prosjektene vi prioriterte foran dem aldri ble noe av.

Han er også skeptisk til at politikere bør forsøke å «plukke vinnere».

– Jeg er redd for at folk vil prøve å gjette hvem som skaper mest verdier. Jeg mener det riktige er å la markedet virke og se hvem som vinner, heller enn at vi skal være portvoktere for hvem som får delta i det norske kraftsystemet.

Norges fortrinn

Midt i denne komplekse debatten finnes det et argument som ofte drukner: Norge er faktisk et ekstraordinært godt sted å drifte datasentre. Det kan komme oss til gode. Nøland forklarer den fysiske fordelen:

– Norge er et av de kaldeste landene i Europa. Disse KI-serverne og datasentrene kan driftes med en tredjedel mindre strøm i Norge enn i et datasenter globalt. Det betyr at datasenteraktører kan være villige til å betale 50 prosent mer for strømmen i Norge enn i mange andre land.

Bockman er enig i at Norge har et tydelig vertskapsfortrinn:

– Norge har veldig gode forutsetninger for å ha mange KI-datasentre. Det handler om at det er kaldt, at vi har billig og ren strøm, god internettinfrastruktur, og at vi faktisk har nettkapasitet, i motsetning til mange andre land.

Han minner også om at datasentre ikke er passive forbrukere i kraftsystemet:

– Vi ser egentlig litt positivt på datasentrene i kraftsystemet. De kan skape litt trøbbel, men det kan håndteres. De bruker mest strøm om sommeren fordi de bruker strøm til nedkjøling, mens veldig mange andre bruker mest strøm om vinteren. Det passer veldig bra for det norske kraftmarkedet.

Datasentre bygges med batterier og backupkapasitet som potensielt kan brukes til å balansere nettet. Og selskaper med flere datasentre kan flytte forbruket geografisk etter hvor strømprisen er lav. Nøland legger til at spillvarme kan brukes til fjernvarme, og at infrastrukturen med UPS-er og batterier kan støtte opp om nettet lokalt.

Bockman oppsummerer budskapet til vanlige strømkunder slik:

– Jeg forstår veldig godt den uroen folk har fått etter energikrisen i 2021–22. Jeg husker selv at jeg satt med ulltepper i en kald leilighet for å spare strøm. Men den typen problemer løses best med tiltak som strømstøtte og Norgespris, ikke ved å prøve å begrense næringsutvikling i Norge. La oss være åpne, bygge nok nett og kraft, og så la de mest verdiskapende prosjektene komme.

Nøland er mer forsiktig. Han tror bransjen er overvurdert på kort sikt og undervurdert på lang sikt. Og han minner om noe grunnleggende ved etterspørselen etter digitale tjenester i motsetning til fysiske varer:

– Det ligger litt i sakens natur. Hvis spørsmålet er hvor mye mat du trenger i løpet av en dag, eller hvor mye byggemateriale som trengs for å bygge huset ditt, så er det et endelig behov. Mens når det kommer til kunstig intelligens og stadig mer avanserte modeller og beregninger, har det ikke noen naturlig grense.

Det er det som gjør spørsmålet om strøm og datasentre så vanskelig å svare enkelt på. Etterspørselen etter det datasentrene produserer, har ingen naturlig topp. Og det stiller kraftsystemet overfor valg vi knapt har begynt å diskutere ordentlig.