Beredskap i praksis – fra rådhuset til småbruket

Når strømmen går, er det ikke bare lysbryteren som slutter å virke. Hele hverdagen skifter karakter. Kaffegrut blir stående kaldt i filteret, vannet fryser i rørene, og kontakt med omverden blir en utfordring.

For både kommuner og innbyggere er strøm en helt sentral del av infrastrukturen. Og en sårbarhet.

– Når strømmen går, det er 28 minusgrader og vannrørene truer med å fryse, er det ingen luksus å ha et aggregat – det er livsnødvendig, sier Bjørn Magne Norrøne.

For byggmesteren og småbrukeren i Svatsum handler ikke beredskap om dramatikk, men om livsnødvendige rutiner og praktiske løsninger, prøvd og testet under noen av de mest krevende naturhendelsene vi har sett de siste årene.

Det er også lite dramatikk å spore i hvordan Bjørn Magne tilnærmer seg beredskap. Han har tre hester som han må ta vare på. Om elva er fryst langs den 160 mål store eiendommen, strømmen går, og vannrørene også fryser, må han komme seg 6 km opp til en seter for å hente vann. Mat til både seg selv og hestene har han rustet seg godt med.

– Jeg kunne vel ha overlevd halvannen måned med det jeg har nå, om jeg hadde rasjonert litt. Jeg har mye hermetikk, mel, ris, sukker, gjær, men også sjokolade. Det gir mye energi og man må kunne kose seg litt i kriser også. Pizza kan jeg steke i vedovnen.

– Før i tiden var det vanlig å ha et lite matlager hjemme. Nå er folk tomme om butikken er stengt i to dager. Det så vi også under korona-pandemien. Folk sloss om doruller.

Bjørn Magne har vært ute en vinternatt uten strøm før og vet hva det vil si å være isolert. Han var isolert en ukes tid da ekstremværet Hans kom på uønsket besøk. Siden han er avhengig av medisiner kom det en utsending fra kommunen på en firehjuling og leverte dem ved en ødelagt bru noen km unna huset.

- Dette med informasjon er utrolig viktig, så jeg har en liten DAB-radio man kan sveive opp og som ikke er avhengig av strøm. Det å ha dialog med naboer og omverden er også viktig for trivsel og for å sørge for at vi har det bra.

Risiko og sårbarhet

På Rådhuset på Vinstra i Nord-Fron kommune er det stille og rolig en mandags ettermiddag. Vi møter beredskapsansvarlig Hanne Hvattum i et møterom i andre etasje. Hun forteller om et systematisk og grundig beredskapsarbeid i en kommune som tross alt ikke er fremmed for ekstremvær.

– Alt starter med ROS-analysen, sier Hvattum, og forklarer heldigvis videre at dette ikke handler om en analyse av rosen du får for et godt stykke utført arbeid:

– ROS står for risiko og sårbarhet. Enkelt fortalt er det en analyse hvor vi setter oss ned og tenker ut alt som kan gå galt i en krisesituasjon og hva konsekvensene av det vil være.

I Nord-Fron har de analysert 13 ulike scenarioer, fra strømbrudd og ekstremvær til flom og ras. Disse scenariene skal være brede og realistiske, og gjerne kombinere flere kriser: strømbrudd, mobilnett som faller ut, stengte veier og manglende vanntilgang, for å nevne noe.

– Før oppdaterte vi ROS-analysene hvert fjerde år, men på grunn av den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa, gjør vi det nå fortløpende, forklarer Hvattum.

I tilfelle bortfall av strøm har Nord-Fron kommune sikret nødaggregater til både kommunehuset og eldreinstitusjonene.

– Vi har nødstrømsaggregat på gamlehjemmet og kommunehuset slik at vi kan drifte videre en stund. Men hvor lenge, avhenger av hvor mye drivstoff vi har igjen, sier Hvattum.

Drivstofflagring er begrenset av regelverk, og kommunen er derfor avhengig av fulle tanker og god logistikk for å opprettholde kritiske funksjoner over tid.

– Det handler om å kjøpe seg tid og bruke den godt.

Hun understreker at mange funksjoner ikke kan erstattes uten strøm: pumper for vann og kloakk stopper, og skoler og barnehager vil måtte stenge.

– Da må folk klare seg selv hjemme, og det er derfor vi oppfordrer innbyggerne til å ha beredskap for å klare seg i minst sju døgn.

Små kommuner, egne styrker og sårbarheter

Hvattum er tydelig på at små kommuner har andre forutsetninger enn storbyene.

– Her oppe har nesten alle vedovn. Det betyr at folk kan holde varmen, lage litt mat og klare seg. I en blokk i Oslo, uten vedfyring eller gass, er man mye mer sårbar.

Samtidig innebærer det å være en liten kommune noen praktiske utfordringer.

– Vi har færre folk. Når vi trenger ekstra bemanning, henter vi ofte inn frivillige, men vi har ikke alt for mange å ta av som allerede ikke ville vært involvert. Hvis sivilforsvaret kalles ut, mister vi flere ansatte på én gang.

Kommunen planlegger for å kunne drifte med inntil 50 prosent redusert bemanning i kriser, og har etablert mobile strømaggregater som kan kjøres ut til strategiske punkter som pumpestasjoner for vann og avløp.

Savner kaffetrakteren

Erfaringene fra småbruket i Svatsum viser hvor tett strøm og beredskap henger sammen i praksis. Når strømmen forsvinner i 30 minusgrader, er det ikke lenge før konsekvensene merkes på kroppen. Derfor er kunnskap om strømbruk og forbruksmønstre viktig, også i forkant av en hendelse.

Om strømmen går, har Bjørn Magne tilgang på et stort dieselaggregat, en varmepistol til å tine rør, en gammel vedovn fra tidlig 1900-tall på kjøkkenet til varme og matlaging, og en DAB-radio med sveiv og en usb-port som kan lade telefonen. På spørsmålet om hva Bjørn Magne savner mest når strømmen går, kommer svaret raskt:

– Jeg savner vannpumpa og lading av telefonen. De fleste vil jo savne kaffetrakteren.

Fra aggregatet til Bjørn Magne går det en skjøteledning inn i hovedhuset til komfyren og trakteren til det sorte gullet.

– Kjøleskapet bør heller ikke stå så lenge. Det tåler noen timer, men det er sårbart. Om det er strømbrudd på vinteren her er det bare å bære ut varer og så fryser alt.

Fem mennesker og ti hunder

Praten med Bjørn Magne glir over i psykisk helse i krisesituasjoner: Å ha noen å prate med når krisen inntreffer, strømmen er borte og ekstremværet herjer.

I Bjørn Magnes umiddelbare nærhet finnes det tre andre husstander. Da ekstremværet Hans sto på som verst var det fem mennesker som samlet seg og forsøkte å holde motet oppe. Og Bjørn Magnes ti hunder.

– Noen tar tyngre på å stå i kriser enn andre. Jeg har fått en del kommentarer på at jeg nesten tar litt for lett på det, sier han og smiler.

– Det er mye man kan være nervøs for. Om pumpa fryser, for eksempel, og vanntilførselen stopper. Folk stoler kanskje for mye på at samfunnet og systemet skal hjelpe dem ved enhver situasjon. Når det ikke nødvendigvis skjer, kan folk fort bli redde og da blir det farlig.

Erfaringene til Bjørn Magne minner oss om at strøm ikke er en selvfølge, men en kritisk ressurs. Når infrastrukturen svikter, er det de lokale løsningene som gjelder: Vedovner, aggregat og nabohjelp. Det er det langt fra alle som har tilgjengelig til enhver tid.

Fra ekstremvær til isolerte dalfører

På Rådhuset på Vinstra forteller Hanne Hvattum at hun har vært tett på flere store hendelser med strømbrudd, særlig under et ekstremvær i 2013. Da ble Kvam rammet av store flommer, hus ble revet vekk og all infrastruktur ble satt ut av spill.

– Mobilnettet var nede. Kloakken var borte. Vi kjørte ut festivaltoaletter og det ble etablert tappepunkter for drikkevann og kjørt ut rent vann til de som var isolerte. Når pumpene stopper og reservoarene er tomme, er det ikke mer vann. Mange har riktig nok privat brønn, men de kan kreve strøm for å fungere.

Kommunikasjon uten strøm

På spørsmål om læringspunkter fra strømbrudd, forteller Hvattum at en av de viktigste læringene har vært hvor raskt digital kommunikasjon faller bort.

– Mobilnettet holder seg kanskje i 12 til 20 timer. Etter det er det mørkt. Da må vi ha andre løsninger.

Nord-Fron kommune har etablert fem faste møteplasser for befolkningen ved bortfall av strøm og mobilnett. Disse punktene bemannes av ansatte og frivillige, og fungerer som knutepunkt for informasjon, hjelp og omsorg.

– Det kan være alt fra å få informasjon til en kopp kaffe og et pledd. Og vi samarbeider med sanitetskvinnene om å tilby mat og støtte.

Nødnettet, som har reservestrøm, benyttes til kommunikasjon mellom kriseledelsen og utrykningsetatene.

Sårbare grupper og lokal omsorg

Når veiene stenges eller varsler om ekstremvær tikker inn, handler det ikke bare om strøm. Det handler også om helse og liv.

– Vi har eldre og syke som er avhengige av hjemmesykepleie. Hvis bygder blir isolerte, må vi enten ha folk boende der eller flytte pasientene.

Ved varsler om ras, flom eller langvarig strømbrudd flyttes sårbare personer til institusjoner. Det rigges for medisinutlevering, og ansatte bosatt i utsatte områder får beskjed om å jobbe i sitt eget nærområde.

– Vi planlegger alltid for det verste, men håper på det beste, sier Hvattum.

Hvattum trekker frem den største styrken i en liten kommune: folkene.

– Når det virkelig gjelder, stiller folk opp. De gir bort mat, åpner hjemmene sine og spør hva de kan bidra med. Det gir håp og styrke.