Kommunen som sa ja til vindkraft

Norske kommuner står i dag i et dilemma: De sitter med arealene som kan brukes til tiltrengt kraftutbygging, samtidig som de må leve med konsekvensene av den samme utbyggingen.

Utbygging av ny kraft er nemlig ofte svært upopulært.

En kommune som sier ja

NVE, Norges vassdrags- og energidirektorat, har kartlagt 79 kommuner med egnet areal for vindkraftutbygging. I siste konsesjonsrunde, der kommunene formelt sier ja eller nei til videre utredning, sier bare to av dem ja. Nærøysund er én av dem.

Ordfører Amund Hellesø i Nærøysund kommune (foto: Nærøysund kommune)

Ordfører Amund Hellesø i Nærøysund kommune (foto: Nærøysund kommune)

Ordfører Amund Hellesø mener forklaringen ligger i kommunens historie. Nærøysund fikk Norges første vindpark allerede på 1980-tallet og har i dag to vindparker i drift. For innbyggerne er vindkraft derfor ikke noe nytt eller ukjent. De vet hva det innebærer å ha vindturbiner i nærområdet.

– Befolkningen kjenner jo begge de vindparkene vi har, og vet jo både plussene og minusene med det, sier Hellesø.

Behovet for kraft er viktig for kommunen. Nærøysund er Norges nest største havbrukskommune. Både oppdrettsnæringen og annen industri er avhengige av mer elektrisitet dersom de skal kunne vokse videre.

Samtidig er kapasiteten i strømnettet ut mot kysten begrenset. For mange bedrifter har energitilgang blitt en av de største flaskehalsene for videre utvikling.

Hellesø anslår at rundt syv av ti innbyggere i kommunen er positive til ny vindkraft. En undersøkelse gjennomført av interesseorganisasjonen for fornybar kraft, Kraftfylka, viser at oppslutningen om vindkraft er størst der lokale eller offentlige aktører står bak utbyggingen.

Hellesø mener likevel ikke entusiasme er den riktige beskrivelsen.

– Ingen går rundt og sier at det er kjempefint med vindmøller i naturen vår. Men du har en vektskål, og du må vekte ulempene opp mot fordelene. Og da er fordelene vesentlig større, sier han.

Vetorettens to sider

At Nærøysund i det hele tatt valgte å starte prosessen, mener Hellesø også henger sammen med endringer i lovverket.

I 2021 vedtok Stortinget at kommunene kan trekke seg fra en vindkraftprosess helt frem til konsesjonsbehandlingen er avsluttet. Reformen skulle gjøre det enklere for kommuner å si nei.

I Nærøysund mener Hellesø at den fikk en annen effekt.

Tidligere opplevde mange lokalpolitikere at et ja til konsekvensutredning nærmest bandt dem til videre utbygging. Frykten for å bli låst til egne vedtak gjorde at mange lot være å starte prosessen i det hele tatt. Med vetoretten vet kommunene at de kan ombestemme seg dersom prosjektet ikke blir slik de ønsker.

– Veldig ofte i slike prosesser har det vært sånn at har du sagt A, har du sagt B. Du ble fanget av tidligere vedtak. Endringen i lovverket gjør at det ikke er like risikabelt å starte prosessen, sier Hellesø.

Likevel er Nærøysund unntaket. De aller fleste kommuner sier fortsatt nei.

Ifølge Hellesø skyldes det ikke først og fremst motstand mot vindkraft, men at dagens rammevilkår gir for liten gevinst lokalt. Han peker særlig på eiendomsskatten. Eiendomsskatten vindkraft genererer, gir inntekter i starten, men avskrives etter hvert som anlegget eldes, slik at kommunene sitter igjen med stadig lavere utbetalinger over tid.

– Skal lokalpolitikeren ta belastningen ved å bygge ut og gå for vindkraftutbygging, må det ligge gulrøtter der, sier han.

Mer enn bare ny produksjon

Nærøysund ligger i prisområdet NO3 i Midt-Norge, som flere analyser peker mot kraftunderskudd i løpet av de kommende årene. Den utviklingen er ikke unik for Trøndelag.

Olav Hallset, daglig leder i Kraftfylka (foto: Kraftfylka)

Olav Hallset, daglig leder i Kraftfylka (foto: Kraftfylka)

Olav Hallset, daglig leder i Kraftfylka, mener mange kommuner fortsatt undervurderer hvor raskt kraftbehovet vokser.

– Det er fortsatt mange som ikke har tatt inn over seg hvor stort behovet for ny, fornybar energi faktisk er. Det holder ikke med sparedusj og varmepumpe, sier Hallset.

Mer produksjon er likevel ikke det eneste svaret. Flere peker også på at energien som allerede produseres lokalt, må brukes smartere.

Fra 1. januar 2026 ble den nye delingsordningen innført. Den gjør det mulig for bedrifter innenfor samme næringsområde å dele lokalprodusert strøm direkte med hverandre.

Den gir bedrifter og aktører innenfor et felles næringsområde muligheten til å dele lokalprodusert energi direkte med hverandre, uten å gå via strømnettet på ordinær måte.

I praksis betyr det at overskudd fra et solcelleanlegg kan gjøres tilgjengelig for nabobedriften i samme område, og dermed gjøre prosjekter som ellers er marginalt lønnsomme, faktisk lønnsomme.

Bjørn Ove Berthelsen ledet EU-prosjektet CityXChange, der Trondheim var én av Europas fyrtårnsbyer for energiinnovasjon. Han mener ordningen kan bli et viktig verktøy for kommuner som ønsker å utnytte energien bedre.

– I bunn og grunn kan du dele lokal produksjon med naboen. Det gir en mer effektiv ressursbruk og kan gjøre prosjekter som ellers er marginalt lønnsomme, lønnsomme sier Berthelsen.

Han mener kommunene bør begynne med å kartlegge hvilke industri- og næringsområder som egner seg, involvere fylkenes grønne industriløft og tidlig avklare regelverket med Reguleringsmyndigheten for energi (RME). Like viktig er det at noen tar ansvar for å koordinere arbeidet.

– Du trenger en aktør som kan orkestrere energiressursene. Uten noen som koordinerer dette, fungerer det ikke i praksis, sier Berthelsen.

Bjørn Ove Berthelsen (foto: Trondheim kommune)

Bjørn Ove Berthelsen (foto: Trondheim kommune)

Kommunene kan ikke vente på staten

Det er fortsatt mye som gjenstår før Norge når klimamålene. Og kommunene spiller en viktig rolle. Selv med nye ordninger mener både Hellesø og Hallset at dagens energipolitikk mangler en tydelig retning.

Hallset peker særlig på tre utfordringer. Norge mangler en nasjonal plan for hvor ny kraft skal bygges. Samtidig vedtas stadig nytt kraftforbruk gjennom datasentre, industri og hytteutbygging uten at ny produksjon planlegges parallelt. I tillegg blir konfliktene mellom naturhensyn og energibehov ofte håndtert fra sak til sak, uten tydelige nasjonale prioriteringer.

Berthelsen mener teknologien i stor grad er på plass. Det som mangler, er rammebetingelsene.

– Teknologien vil ikke være noe problem om fem år. Det er ikke der hinderet ligger. Det er rammebetingelsene som må på plass, sier han.

For Hellesø handler utfordringen også om politisk lederskap lokalt. Staten må gjøre det mer attraktivt for kommunene å bidra, men kommunene kan heller ikke vente på at alle svarene skal komme ovenfra.

– Norske kommuner er altfor passive i forhold til å ta ansvar for et energiunderskudd vi styrer mot. Regjeringen må sørge for at det er attraktivt nok å bidra, men kommunene kan ikke sitte og vente, sier Hellesø.